" Men ettersom eg meir på Alder steig og Foten mindre lett frametter seg, so laut eg sveiva meg og snu at eg i Jotunheimen fekk ei bu, der eg ein Maanads tid kan leva vel og styrkja millom Fjellom Skrott og Sjel" (Fra Pantebrevet, Aa.O.Vinje)
Vinjestua - Aasmund Olavsson Vinje hadde en forkjærlighet for Jotunheimen. Foto: DNT Oslo og Omegn
Vinjestua - Aasmund Olavsson Vinje hadde en forkjærlighet for Jotunheimen. Foto: DNT Oslo og Omegn

historieR fra Eidsbugarden

Eidsbugarden - Jotunheimen 


- her er litt av den spennende historien... 
(all historisk informasjon er hentet fra "Pionerer i Jotunheimen" av Birger Løvland som er i salg på Norsk Fjellmuseum og på Fondsbu)

Boeck og Keilhau oppdager Jotunfjelde

I 1820 "oppdager" Peter Christian Bianco Boeck og Baltazar Mathias Keilhau Jotunheimen. Før denne tid var trakten kun kjent av jegere og fangstmenn. I 1896 heter det i "Jotunheimens Opdagelseshistorie" av professor O.A. Øverland:

Det høres noget utroligt ud, men det er dog sandt. Der fandtes endnu, da man skrev det Herrens Aar 1820, i det søndenfjeldske Norge, I kun faa Miles Afstand fra Havet og fra de store Kommunikationsforbindelser med det vesten- og nordenfjeldske, et stykke land af 100 - 150 Kvadratmiles Udstrækning, til hvilket den civiliserede Verden ikke havde meget større Kjendskab end f.Ex. til Ny-Holland, Patagonien og det indre af Afrika, det vil sige Jordens mindst bekjendte Landstrækninger. Trakten var ganske vist ikke fremmed for gudbrandsdalske, valderske og søgnske Jegere, Fiskere og Fækarer. Men den dannedes, Videnskabsmannens, Forestillinger om denne Trakt var i høieste Grad uklare.

Etter sin ferd gjennom dette ukjente fjellområdet sommeren 1820 ga Boeck og Keilhau trakten navnet Jotunfjelde. Det var først med Aasmund Olavsson Vinje at navnet Jotunheimen oppsto. Men før denne tid var altså egnen godt kjent og mye brukt av lokale jeger, fiskere og fekarer. Og rundt Bygdin for eksempel finner man en rekke gamle felæger og steinbuer slik som Eidsbue, Brandbue, Tolormbue, Nybue, Hestevøllen og Synsbekk. Likeledes ved Tyin der man også finner en rekke gamle buer.

Boeck og Keilhau kom på sin ferd gjennom Jotunfjelde til Eidsbugarden langs nordsiden av Bygdin under Torfinnstidene, opp gjennom Langedalen og forbi Galdebergtjørni for så å komme ned til stranden av Bygdin igjen under Galdeberg. Da de dagen etter kom fram til Eidsbue skriver de følgende:

Den 13de kom vi forbi Felægret ved Bramboden og satte over en Elv, der formedelst sit Gletschervand (=brevann) kaldes Melkedøla. Ikke langt derfra forlader man Bygdin ved Eidsbod, en ussel Jordhytte, som Rensdyrskyttere have bygget omtrent i Middelpunctet af deres bedste Jagter. Omkring Rustetjernet og i Slottets Høidale (=Sløtafjellet) streife Dyrene i Hundretal, ligesaa i den nære Koldedal.

Fra Bygdin dro Boeck og Keilhau videre over Eidet til Tyin, og herfra besteg de Falketind med store bestrebelser på sin ferd mot toppen og tilbake. Ferden gikk så videre vestover mot Hurrungane og Jostedalen.

Aasmund Olavsson Vinje og Eidsbugarden

Aasmund Olavsson Vinje ble født 6. april 1818 i Vinje i Telemark og døde 31. juli 1870 på Gran på Hadeland. Og selv om han bare fikk oppleve to somre på Eidsbugarden er navnet og ettermælet hans sterkt knyttet til denne plassen som han "valde etter syn på mange ved Bygdins vestre ende på ein Tange".

I 1860-årene danner det seg en vennekrets omkring Vinje - Døleringen ble den gjerne kalt - og fra 1863 drar de flere stykker av dem til fjells i tre til seks uker hver sommer. De krøp inn i kummerlige jaktbuer og var godt fornøyde med det. 
" Men ettersom eg meir på Alder steig 
og Foten mindre lett frametter seg, 
so laut eg sveiva meg og snu at eg i Jotunheimen fekk ei bu, 
der eg ein Maanads tid kan leva vel 
og styrkja millom Fjellom Skrott og Sjel"
(Fra Pantebrevet, Aa.O.Vinje)

I 1868 sto Eidsbugarden til Aasmund Olavsson Vinje ferdig. Den ble bygd av Engebret Beito fra Beito. Tømmeret ble frakta med båt over Bygdin fra øst, og dette var også den vanlige adkomsten til Bygdins vestre ende.

Pantebrevet er et pant til konsul Thomas Heftye - på rim. Vinje var ingen rik mann og han måtte låne penger av konsul Heftye til å reise Eidsbugarden sin. Slik gikk det til at Heftye overtar Vinjes bu etter hans død i 1870. På dødsleiet drømmer han om Eidsbugarden:

"Kann du minnast utsynet fraa Skineggi (Utsikten) den morgonen, du, daa den kvite skodda dreiv burt imillom Skagastølstindane, og Koldedalsbreane lyste som gull i solglansen. Aajei, aajei, at eg inkje skal koma dit i sumar!"

"Men naar eg no er lagd i kista, so vil mi aand slaa upp sin heim deruppe milliom fjelli. Og so vil eg sitja der paa Falketind og sjaa ut yver Noreg, og Fjellradirne skal stiga fram.."

Men to somre tilbrakte han her; den første med sine tre gode venner Berner, Boll og Sars - de streifet lykkelige omkring i fjellområdet rundt Eidsbugarden. Og Skineggen var Vinjes favorittsted. Sommeren etter var han på bryllupsreise med sin nygifte kone Rosa Constance Sophien Kjeldseth til Eidsbugarden. Det ble hans siste sommer. Og også hennes. Hun døde i barselseng den 5. april 1870 - dagen før Vinjes 52-årsdag. Og den 31. juli samme år tok magekreften Vinje - han kom aldri lenger mot Jotunheimen enn til Søsterkirkene på Gran på Hadeland, der han ligger begravet.

Turistene kommer.

Fra 1870 og utover skjøt turisttrafikken fart. 
Den Norske Turistforening ble stiftet i 1868 og allerede i 1870 står den første DNT-hytta Tvindehaugen ferdig ved Tyin. Den tok i mot turister fram til 1901, men ble da revet. Tømmeret fra hytta på Tvindehaugen ble flyttet og er i dag deler av Torfinnsbu Turisthytte som ble åpnet i 1905, og som i år feirer 100-årsjubileum.

Etter Vinjes død blir Eidsbugarden også overnattingssted, og er opprinnelsen til Eidsbugarden Hotell. Eidsbugarden Hotell var et av de mest fasjonable høyfjellshotell i landet. Hotellet er for tiden ikke i drift, men har vært i drift til og med sesongen 2003. I hotellets store glansperiode med herrene i smoking, eller til nød i mørk dress, og damene i aftenkjoler og strutsefjær ble "Den Glade Vandrer" bygget for å huse "pøsafanten" eller ryggsekkturisten. I dag heter denne hytta Fondsbu og er DNT-hytte siden 1993.

Vinjebua er flyttet ut av hotellet og står i dag på en tange litt vest for hotellet.
Og fjellturistene kommer som de har gjort siden slutten av 1800-tallet... Velkommen til fjells!